Blei litt overraska igår, da jeg logga inn for første gang på lenge, og så at nå er det slutt her… Sol kaster inn håndkleet – det blir visst for mye jobb å administrere denne bloggsiden… Noe jeg ikke helt kan forstå at er så mye styr, men… Det har riktignok vært helt elendig de siste månedene, med oppdateringer osv.

Vi har kanskje vært en litt “lukket” gruppe med faste bloggere, også? Kommentert mest hverandre. Ikke hatt noen tydelige emner. Ikke lagt ut så mye bilder, og gjort det så fancy som mange andre gjør nå. En gruppe litt mer voksne folk, enn det som virker som det “vanlige”…?

Og jeg har brukt bloggen min som en “ventil”… Jeg skriver av meg tunge tanker og funderinger, og det har faktisk vært mye terapi i denne skrivinga! Jeg føler ikke for å skrive hver dag, bare for å skrive. Og sånn har kanskje flere følt det? Vi har kanskje oss selv å “skylde” at dette bloggsamfunnet ikke har livets rett…?

Mine ambisjoner går ikke ut på å bli en voldsom populær blogg, med massevis av treff og kommentarer. Jeg bruker den som en offentlig dagbok. For å forklare endel ting rundt psykisk sykdom, blandt annet. Og jeg har lyst til å fortsatt ha et sted jeg kan lufte tanker. Lette litt igår, og jeg har nå oppretta en konto på WordPress.com. Klarte ikke å overføre de gamle innleggene herfra, men jeg får prøve igjen! Får også forsøke å gjøre bloggsiden litt “min” etterhvert.

Men det har jeg ikke tid til akkurat nå!

Uansett: Kjempekoselig å bli kjent med mange av dere! Noen av dere har jeg jo blitt venn med på Facebook også. Det er synd at vi kanskje blir spredd nå, men, men…

Jeg blir å finne under ferdinandasverden.wordpress.com

Lykke til videre med bloggingen!  Og takk til alle som har fulgt meg!

Filed under: Aktuelle tema, Dagligliv

Det blei seint i natt! Jeg klarte ikke å slutte å lese kommentarene under artikkelen om Mental Helse Ungdoms reaksjon på Torstein Lerhols uttalelser i VG…

Torstein Lerhol er en multihandikappet ungdom, som er veldig aktiv – både sosialt, politisk og med skole. Han vil veldig gjerne ha jobb nå, men sliter med å få det. Det gikk for en stund siden et program på tv om ham, og alle må vel bli imponert over pågangsmotet hans!

Men…

Jeg også reagerte på artikkelen, der han hevder at: “ - Når jeg da ser ungdom som uføretrygder seg for småting, eller som går arbeidsløse fordi de ikke finner den perfekte jobben, ja, da blir jeg ordentlig forbanna. Jeg ville gjort hva som helst for å kunne sitte i kassa på en butikk, sa han.”

Han har jo sagt i ettertid at han ikke vil skjære alle over en kam. Men jeg syns allikevel dette blir et spark til alle som av en eller annen grunn er “tvunget” til å gå på trygd! Jeg er vel ikke en av dem han ønsket å rette pekefingeren mot, men allikevel føler jeg at det gjør vondt å høre sånt. Å få en bekreftelse på at det finnes så utrolig mange fordommer mot mennesker som av en eller annen grunn ikke kan jobbe. Han – som er så multihandikappet – sier at det alltid finnes noe man kan gjøre…

Å, ja. Det finnes helt sikkert ungdom – og voksne – som bare er late! Det så vi jo i programmet “Gullungene”, som gikk for en stund siden. Disse hadde jo alle foreldre som stilte opp økonomisk, men jeg kan jo tenke meg at for ungdom som ikke er i den situasjonen, så er det fristende å “få lette penger fra NAV”… Men er det virkelig så lett???

Er leger, psykologer og NAV selv så lettlurte, at mange mennesker som får uføretrygd har lurt seg til dette??? Mine erfaringer viser det motsatte… Men det varierer kanskje fra sted til sted?

Og ja – alle kan kanskje klare noe. Men det å legge total skyld på de uføretrygdede blir helt feil! Det er systemet det er noe feil med! Lerhol selv sier jo at han ikke får jobb! Mange kvier seg sikkert for å ansette en person med så mange begrensninger. Og sånn er det. Og sliter man psykisk – som jeg har mest kjennskap til, og som visstnok er den hyppigste årsaken til at unge blir erklært uføre – så har man et “stempel”. Masse fordommer! Og selve lidelsen gjør også at man ikke er så pålitelige som andre. Man kan ikke være 100 % sikker på at personen dukker opp når han skal. Og plutselig kan det oppstå situasjoner der man “svikter”. Noe som fører til enda mer dårlig selvtillit og skam rundt egen situasjon.

Lerhol har et stort apparat rundt seg. Jeg klarer meg uten det hjemme. Men skulle jeg vært i jobb, måtte kanskje hatt et “apparat” rundt meg, jeg også… Noen til å støtte meg om morgenen, berolige meg når jeg klamrer meg til vasken og kjenner den vonde klumpen i magen. Sett til at jeg fikk i meg frokost. Oppmuntret meg til å tro at jeg kan klare… Fått meg avgårde… Og kanskje en sjåfør? Da jeg jobbet et stykke unna, måtte jeg ta flere stopper og sove litt, for jeg blir så utrolig trøtt av å kjøre om morgenen. (Dette er satt litt på spissen, da!) På jobben hadde det vært fint om noen kunne gå sammen med meg inn, og hilse på folk for meg. Småsnakke med folk for meg. Ta spisepausen for meg, og snakket med sjefen for meg. Sånne forfedelig slitsomme og skumle ting… Tatt telefoner – for det er det verste. Ordnet opp – sånn at jeg kunne brukt den kroppslige styrken min på klare oppgaver. Slippe å samarbeide, spørre osv. For sånne ting sliter meg helt ut…

Jeg er sterk, jeg har ingen fysiske plager, og jeg har et rimelig klart topplokk. Det er klart jeg kunne vært brukt til noe! Jeg gjør jo noe nå: hjelper ei venninne med hestene. Og jeg kan male. Både vegger og bilder! Men jeg tjener ikke noe på dette…

Å få den riktige hjelpen via NAV til å få en jobb jeg kan takle – det er ikke lett! Og dette sier jo Lerhol selv også… Jeg følte jeg var på gli med opplegget til Frisk, men nå får jeg ikke det tilbudet lenger. Og jeg tør rett og slett ikke ta initiativet til å forhøre meg om jobber! Jeg vet ikke hvor pålitelig jeg kan være… Jeg vet ikke hva jeg kan makte… Og selve det å ta kontakt med folk er jo det største hinderet…

Jeg syns det er synd at det er så lett å sette en merkelapp med “lat” og “snylter” på oss som ikke klarer et ordinært arbeidsliv. Vi som har de usynlige plagene. Jeg blir virkelig skremt når jeg leser alle kommentarene! Det er så mye uvitenhet blandt folk! Og det er greit: vi som har gode grunner for at vi får trygd, bør ikke ta dette til oss. Men det blir til at man gjør det allikevel! For folk dømmer så altfor lett! Kommentarene traff meg mer enn artiklene…

Det er ikke uten grunn at mange som sliter psykisk skulle ønske de hadde en fysisk lidelse i stedet…

Jeg syns Erna Solbergs uttalelser var bra. Hun sier at de som styrer må ta mer ansvar. For det svikter ofte rundt den hjelpen man trenger for å få utredet hva man faktisk kan og ikke kan. Jeg har sjøl blitt møtt med “samfunnsøkonomisk”-kortet… Det er enklere – og kanskje billigere i mange sammenhenger – å la folk få pengene, enn å stille opp det støtteapparatet som trengs. For en som Lerhol må støtteapparatet være der uansett. Det er enklere å forstå at han trenger hjelp. Det er ikke like enkelt å forstå at vi som ser helt friske ut, og er fysisk friske, også kan trenge hjelp og støtte. Vi fungerer jo på et vis alene. På hjemmebane.

Det er trist at de som virkelig vil jobbe, ikke får jobb… Men for alle de som er livredd for alt en jobb fører med seg, og som får dårligere livskvalitet p.g.a. alt rundt et sånt liv, kan ikke de da få denne trygden uten å måtte skamme seg? Kan vi ikke forvente, i et velstandsland som Norge, at man ikke må tvinge seg til ting som gjør helsa verre?

Det settes spørsmålstegn med hvorfor psykiske plager er så utbredt i vesten, i forhold til i land med mindre velstand. Jeg ser ikke noe merkelig i det. Hvem har egentlig undersøkt den mentale helsa i til mennesker i U-land? Der har de uansett ikke noe velfungerende hjelpeapparat til å stille opp. Skal man overleve, må man gjøre det man kan på egenhånd. Men om man hadde undersøkt, er det sikkert minst like mange der som sliter med depresjon…

Det er lettere at en psykisk sykdom “vises” i et vestlig land, med alle krav og forventninger som stilles til oss. Man skal gjøre det bra på skole, ha ambisjoner, være populær i vennegjengen, tenke på utseendet, være som alle andre, ta valg hele tiden… Og selv om man vokser opp med mat i magen og alle de “ting” man kan ønske seg, er det ikke sagt at man får god psykisk helse. Det er et statusjag uten like her. Og mange barn vokser vel også opp uten særlig samvær med utearbeidende foreldre. Press fra alle kanter… Er man ikke helt A4, er det lett å få problemer… Og vi har faktisk et hjelpeapparat her i vesten, slik at man kan slippe å gå å ha det vondt – enten det er utenpå eller inni.

Dette blei kanskje rotete… Jeg har så lyst til å kunne forklare! Tenker så mye, men det er vanskelig å få skrevet det ned…

Diskusjon er jo bra. Men jeg blir som sagt litt skremt av enkeltes holdninger. Men det gjelder jo i det fleste spørsmål… Kanskje jeg bare bør la ballen ligge, og tenke på at det er grunner til at ting er som de er. At ikke alle kan bidra like mye som andre. Legge vekk den dårlige selvfølelsen…

Men samtidig er det så blodig urettferdig å la det gå utover en av de svakeste gruppene: de unge, psykisk syke. Om man har en fysisk lidelse, kan man allikevel være sterk mentalt, og kjempe for rettigheter og gå ut i medier osv. Men vi med psykiske lidelser blir så usynlige. Vi tør jo ikke annet… Derfor blir vi heller ikke forstått…

Om noen klarer å lure seg til trygd, er det systemet man må ta!

Filed under: Aktuelle tema, Psykisk sykdom

Først av alt – for å unngå å støte eventuelle venner som aldri kommenterer, men kanskje allikevel leser: Jeg bebreider overhodet ingen for at det av og til baller litt på seg for meg… Jeg er et voksent menneske som vil behandles som om jeg kan ta vare på meg selv, og sette egne grenser. Men jeg har ennå ikke helt funnet “skjæringspunktet” mitt, og derfor blir det litt testing og feiling på hvor mye jeg kan si ja til for tida. Men det er mitt problem og ansvar!

Jeg følte rundt juletider at jeg hadde endel mer energi. Eller ihvertfall lyst til å gjøre litt forskjellig. Turde mer… Kreativiteten blomstret. Standene mine på kjøpesentrene gikk bra – jeg tude å stå i det! Jeg tok på meg å pusse opp leiligheten til svigerforeldrene mine, for jeg syns det er moro å male, og jeg klarte endelig å ta kontakt med hun som hadde spurt meg om jeg ville stelle hester. Og jeg ble så stolt av meg selv!

Så jeg jobbet flittig med oppussing. Og jeg tok på meg noen bestillingsoppdrag på malerier og skilt. Undersøkte angående å få tak i flere trematerialer, prøvde å finpusse teknikkene, vurderte ny printer, sendte mailer med diverse forespørsler osv. Så for meg å virkelig gå inn for å videreutvikle ideene mine.

Så var jeg hos legen igjen, angående noen stoffskifteprøver som ikke var helt bra. Hun ville jeg skulle øke Levaxin-dosen. Samtidig var jeg litt urolig for at jeg så ofte har hjerteklapp. Og spenningene i kjeven har kommet igjen. Jeg må virkelig jobbe litt med å massere opp igjen kjevene om morgenen, for da har jeg sikkert ligget å bitt sammen hele natta. Jeg har jo bittskinna mi, men den er så ubehagelig, og jeg syns kjevene var like anspente da jeg brukte den. Uansett… Hun mente hjerteklappen kommer av angsten. Og hun ville jeg skulle prøve å øke dosen på antidepressiva enda et hakk.

Samtidig har jeg også begynt med allergimedisinen igjen. Våren kommer tidlig… Masse mere medisiner inn i kroppen…   Samtidig med med denne opptrappinga kjenner jeg at trøttheten kommer sigende. Jeg kommer meg opp om morran. Men jeg kan når som helst – om jeg bare lukker øynene – sovne igjen. Trøtt, trøtt, trøtt…

Så kom innspurten på klargjøring av leiligheten til svigers før de skal ha verdivurdering og selge den. Jeg blir litt stressa… Dessuten er en slektning akkurat operert, og jeg føler at jeg må stille opp litt der, med kjøring og henting og handling. Så ble jeg spurt om å ta noen ekstra foringer av hestene, siden venninna mi skulle reise bort, og en av de andre med hest der har skadet beinet. Og jeg syns jeg “må” si ja… Det er jo så koselig også! Og det er jo ikke lange stellene!

Det er rart: selve tankene rundt det jeg “må” gjøre dagen derpå, kan gjøre meg mer sliten det jeg faktisk skal gjøre! Og jeg skal jo samtidig prøve å gjøre alt jeg vanligvis gjør også. Ihvertfall ikke la det gå utover bikkjene eller ungene eller kjæresten eller matopplegg eller…..

Alt virker som et ork igjen nå. Jeg gruer for å måtte gjøre ferdig den siste bestillingen -  et dørskilt. Orker ikke tenke kreativt. Stoler ikke helt på egne evner. Har null energi. Og selv om 5 foringer på 2 dager ikke er vanlig at jeg må gjøre, fikk jeg testet grensene mine. Jeg sa også tydelig ifra at det ikke blir snakk om å vaske ferdig noen leilighet nå i helga. Jeg orker rett og slett ikke… Jeg må ha krefter til de dagligdagse tingene… Det er til og med slitsomt å måtte dusje og vaske håret…

Jeg vet egentlig ikke om hjertebanken har endret seg så mye, heller… Så jeg tenker at jeg kanskje har funnet et skjæringspunkt. At det å øke dosen av antidepressiva ikke var så lurt. At jeg må velge mellom å være litt mer kreativ, men ha denne uroen, eller å være litt roligere, men miste all piffen. Jeg vet jo forsåvidt at pillene virker sånn. Det fant jeg jo ut i fjor vår, da jeg trappet helt ned, at jeg ikke kan få både i pose og sekk.  Men nå har jeg kanskje funnet den dosen jeg “må” klare meg med.

Og jeg har kanskje også nærmet meg å få mer innsikt i hva kroppen tåler når det gjelder gjøremål. Det er bare det at jeg blir så skuffet når det sier stopp… Syns jeg tåler så lite…

Jeg får snakke med legen igjen nå. Si at jeg vil gå tilbake til den dosen jeg gikk på. Meningen var jo at økningen av stoffskiftemedisinene i tillegg, skulle gi meg mer energi nå. Og så må jeg kanskje teste ut noen andre allergimedisiner. Noe alternativt? Jeg blir jo satt helt ut av spill i et halvt års tid p.g.a. de pillene. Eller…? Går i søvne om dagen ihvertfall…

Kanskje forventer jeg for mye stabilitet i formkurven. Jeg har detti helt ut når det gjelder hva som er “vanlig”. Jeg har bare forventninger om at jeg snart skal føle at kreftene har kommet tilbake igjen – sånn de var “før”! Men kanskje jeg heller bare må godta at “før” aldri kommer igjen, og senke kravene litt…

Føler uansett at jeg har lært litt mer om hvor mye jeg kan ta på meg for tida. Og blitt minnet på hvorfor jeg faktisk ikke er i jobb… At noe som kan virke som barnemat for noen, er en påkjenning for andre. Sånn er det bare…

Filed under: Dagligliv, Psykisk sykdom

Å være den i familien som bruker mest tid på bikkjene, kan ha både positive og negative sider. Det å bruke mye tid på bikkjene er i seg selv positivt for meg. Jeg kommer meg ut så og si hver eneste dag, og det er god terapi å kose med en hengiven hund. Men det fører også med seg enkelte små irritasjonsmomenter…

Min kjære kan stå opp om morgenen, og Rambo blir liggende i buret uten å bevege et øyelokk. Rocky gidder heller ikke våkne selv om far står opp. Det samme med ungene… De står opp, lager frokost, smører matpakker, virrer hit og dit. Kler på seg for å dra på skole eller jobb. Bikkjene sier ingenting. Men når jeg begynner å bevege meg…!

Det er samme om klokka er halv 7 eller halv 10 – når jeg står opp er det morran for bikkjene! Da må de veldig ut! Helst med en eneste gang…

Det er vel jeg som har skjemt dem bort. Jeg tenker på om bikkjene må ut og tisse før jeg sjøl tenker på hva jeg “må”… Og vi må jo hilse og kose litt på morran! Det er det nesten bare “mor” som gidder på den tida av døgnet… Det vet de!

Jeg kan bare tenke på å gå tur, så snapper de opp den tanken, og begynner å pipe og logre. Det har vel også sammenheng med at turene foregår på stort sett samme tid hver dag, da… Når jeg går på do, og tar på stillongsen og “turbukse”, da er spetakkelet igang! Da er det bare å forte seg på med resten av klærne, og komme seg ut før hele nabolaget blir irritert over støynivået!

Men når ungene en sjelden gang skal gå tur med dem, reagerer de ikke før båndet blir tatt fram. Og min kjære kan helt tydelig gjøre seg klar til å enten gå tur, eller til å skulle ta en skitur eller jakttur eller hva som helst, uten at de gidder hisse seg opp for det. De har vel gitt opp… De vet at han er så utrolig treig og ubestemmelig når han skal ut. Og dessuten er det jo ikke ofte de får være med uansett…

Jeg mener ikke å kritisere de andre i familien! Jeg har tatt på meg frivillig det meste av trimmingen av bikkjene. Det er jo som sagt terapi for meg. Og jeg har kanskje skjemt dem bort – med å tenke på deres behov før egne. Jeg skulle ha oversett dem mer…

For de triller meg rundt lillefingeren. Hvem kan motstå brune hundeøyne som ser bedende på en når man knekker egg til et eller annet. Da må de jo få hvert sitt egg? Det er jo bra for pelsen!

Men av og til skulle jeg ønske de ikke var riktig så entusiastiske og glade for det jeg finner på med dem! Jeg elsker å gå lange turer med dem – nesten uansett vær. Men de 5 minuttene før vi kommer oss avgårde er ofte noe jeg gruer for, om formen ikke er helt på topp. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd – hysjer og kjefter. Har forsøkt å dra ut prossessen. Så de ikke kan være hundre prosent siker på om det blir tur eller ikke, og å prøve å få til en rutine der det ikke “skjer noe” før de er rolige. Men….

Det mest irriterende er nok allikevel det faktum at, selv om det er jeg som bruker absolutt mest tid på dem, og det er jeg som har terpa på lydighet og oppdragelse av Rambo siden han var valp, så er det far som er sjefen. Naturlig dominans p.g.a. kjønn og mørkere stemme? Eller rett og slett det faktum at bikkjer ikke automatisk føler størst lojalitet og respekt for den som bruker mest tid på dem, og skjemmer dem bort mest?

Neste hund skal jeg ikke skjemme bort sånn… Kanskje….

Nå skal jeg støvsuge opp hår nok til å strikke en sokk, og sand nok til et lite sandslott, før jeg skal prøve å vaske fram den opprinnelige fargen på gulvet! ;-) Og så vet jeg det vil se nesten likedan ut i morra…. Våren er jammen “herlig”, du! Liker bedre å skylde på den, enn på bikkjene…

Filed under: Dagligliv, Hunder

Hvitt ute igjen idag, etter gårsdagens snøfall. Heldigvis! Vi er bare i begynnelsen av mars – det skal være vinter nå!

Jeg er litt rar der… Liker ikke våren noe særlig… Har egentlig aldri gjort det. Har ofte en psykisk nedtur på våren, når “alle andre” er glade for solen som varmer og snøen som smelter. Jeg liker høsten aller best, og vinteren er heller ikke værst!

Kanskje det har med landsdelen jeg bor i. Her fører mildværsperioder på vinteren kun til hålke. Og det tørker ikke opp før langt ut i mai her uansett. Det er ikke uvanlig med snø i mai, og at vi er kvitt nattefrosten er ikke sikkert før i juni. En “tidlig” vår her, betyr bare en uttrekking av tingene jeg hater mest: hålke, våt snø, leire, skitt og møkk!

Skisporene er ødelagt her, etter bare 2 måneders sesong… Og fortsatt er det for mye snø i skogen til å gå på beina. (Vurderer å kjøpe meg truger). Det har vært speilglatt på skogsbilveiene, og jeg har stolpret meg avsted med brodder. Overvann på isen… Skitt og møkk som dukker fram under snøen som tiner… Og for tidlig å ta fram sykkelen, for det er isete på skyggefulle sideveier.

Våren lukter vondt. Sur lukt fra vinterens mating med solsikkefrø til småfuglene. Bikkjemøkk – ikke bare i hagen, men aller verst fra alle veigrøftene, der folk er så utrolig sløve med å plukke opp etter hundene sine.

Sola som ubarmhjertig avdekker støv og skitne ruter, og får blek hud til å se syk ut. Som får alt til å se forfallent og skittent ut… Slitt. Trist.

Det er noe med stemningen rundt vår som er melankolsk og bare trist, føler jeg… Minner jeg ikke får helt tak i. Et eller annet jeg føler jeg mister for hver ny vår. Et år eldre. Erindringer om ting som aldri kommer tilbake… Føler meg aldri så gammel som om våren…

La den komme sent og raskt – i midten av april! La oss bli fort ferdig med den!

Men idag er alt hvitt og deilig igjen!

Filed under: Dagligliv, Psykisk sykdom

På torsdag hadde jeg planlagt å vinne en bilhenger… Eller en motorsag. Eller en høytrykksvasker eller bålpanne… Eller i det minste ei pakke ullsokker! Vel…

Det var åpning av nyoppusset Felleskjøp på Kløfta, med pølser og brus og bløtkake, og gratislodd til alle besøkende som kom mellom 10 og 11. Jeg troppet opp – rett fra hesteforing – i riktig antrekk i forhold til butikken. Men det var flere enn meg som hadde planer om å vinne! Stinn brakke! Og jeg følte meg ikke helt vel – med slitte uteklær og hestemøkk under skoa! Ikke vant jeg noe heller…

Men jeg fikk kjøpt meg flotte vinterridestøvler til en billig penge – nesten like de jeg hadde før. Aldri så gæli…

Men det var egentlig ikke dette jeg skulle fortelle om! Det er et annet “godt” kjøp som fortjener noen ord…

Jeg svingte bortom Europris når jeg først var på Kløfta. Jeg burde egentlig boikotte den butikken, for de har aldri det de reklamerer for! De får bare noen få enheter – om de får noen i det hele tatt… Lokketilbud og lureri!

Men de har endel ting som jeg bruker til hobbyene mine – som er billig. Denne gangen hadde de også store sjokoladeplater fra Freia på tilbud. 5 stykker til 99,- kroner…

Når jeg er på Eina med ungene annenhver uke, kjøper jeg som regel en pose potetgull og en stor plate sjokolade til helga. Ungene er ikke bortskjemte der! Godteri er en luksus, og jeg bruker ikke mye penger på det. Etter rask hoderegning fant jeg ut at jeg nå kunne sikre meg sjokolade for hele 10 uker framover – til 99,- kroner. Måtte jo slå til på den!

Men var det så lurt???

Det var dette med selvkontroll, da…   Jeg vet jo egentlig at jeg ikke kan ha godteri i huset… For på torsdag kveld “måtte” sønnen min og jeg prøvesmake litt… Den var god… Men vi tok bare en halv plate!!! Allikevel lå det bare 3 – tre – plater i kjøleskapet fredag morgen!

Yngstemann bare lettet på øyenbrynene og smilte skjevt da jeg anklaget ham. Og piffen gikk fort ut av meg… For jeg er fullt klar over, at han er klar over, at jeg har “stjålet” ganske mye godteri fra ham opp igjennom. Tilgitt…

Fredag kveld unnet jeg meg derfor en smak selv. Men plutselig var skåla tom, og jeg følte meg temmelig kvalm!   Så da var 3 plater borte…

Lørdag delte jeg en med sønnen min. Det var jo tross alt lørdag!

Jeg så den siste plata i kjøleskapet på søndag… Jeg skulle lage meg en latte, slappe av litt – kose meg med kryssord. Og kanskje bare en liten bit med sjokolade til kaffen…? Jeg tok etter plata… Men hva i huleste??? Bare papiret lå igjen!

Jeg skritta nok en gang litt irritert mot rommet til yngstemann, og vifta med det tomme papiret. Han hadde overhodet ikke dårlig samvittighet denne gangen heller… Og jeg vet at han fortsatt har mye til gode… Tilgitt igjen…

Egentlig var jeg litt letta også. Fristelsen var borte. Ingen flere sjokoladeplater som ligger og roper på meg! 10 ukers forbruk av godteri – borte på under 4 dager! Veldig lurt kjøp!

Nei – nå har jeg lært! Det nytter ikke å kjøpe inn sånne ting i stort! Jeg vet det jo egentlig… For jeg eier ikke selvkontroll…

Filed under: Dagligliv

I følge ordboka kommer ordet ”ressurs” fra latin, og betyr “å stige opp”. Det brukes som betegnelse på en “hjelpekilde”, står det videre. Det ligger stort sett bare positive ting i ordet ressurs. Og når man tenker på ordet i forbindelse med mennesker, tenker man på sterke, kunnskapsrike og arbeidssomme mennesker, som har evne til å bidra med noe i et fellesskap. Da er man en ressurs… Tidligere erfaringer kan også være en ressurs – uansett om det er negative eller positive opplevelser. Man kan lære av det.

Og kalle noe så invalidiserende, skremmende og uforståelig som angst for en ressurs – det blir litt feil i mine ører…

For noen uker siden var det igjen en overskrift i en avis, der hovedpersonen “skrøt” av å ha gjort angsten sin til en ressurs. Jeg skal med en gang ydmykt innrømme at jeg ikke leste artikkelen (husker ikke en gang hvem det var snakk om), for jeg blir så irritert når jeg hører og ser den uttalelsen! Det er godt mulig at personen er feilsitert eller misforstått – det vet jeg ikke… Men jeg tenker at: hvis personen føler at angsten har blitt en ressurs, så har ikke denne personen angst lenger…! Da er man kvitt lidelsen.

Men uansett – akkurat det samme møtte meg den gangen jeg tok kontakt med “Angstringen”. “Gjør din angst til en ressurs”! Det høres jo veldig forlokkende ut! Men jeg tente på alle plugga, og skrev en sint mail. Hadde de i det hele tatt peiling på det de drev med??? Følte de angsten på kroppen selv?

Fikk svar om at man måtte akseptere, se på det som erfaring, gjøre det til en ressurs… Angstringen var ikke noe for meg… Jeg følte meg bare enda mer som en taper…  Og jeg hører fra flere som sliter med angst - at de ikke har opplevd noe hjelp i det, og tar avstand fra det.

Angst kan aldri bli en ressurs! Kunnskap om angst – ja! Men å leve med det – nei…

Man kan lære å leve med angsten, og etterhvert undertrykke og “komme over” endel. Eksponeringsterapi og kognitiv terapi kan hjelpe. Aktive forandringer i livet, og en aksept for at enkelte ting er best å unngå, kan hjelpe. Man kan lære å takle det – slik at man blir minst mulig invalidisert av det. Legge opp livet sitt, tilpasset de begrensningene man har. Og det kan ta laaaaang tid.

Men at det å oppleve virkelig angst noen gang kan bli en “hjelpekilde” – det blir bare tull! Når man står i angst, og lever et liv der den kan dukke opp når som helst, minner det lite om noe positivt…!?! Helt konkret: Hvordan skal man utnytte denne angsten – denne uroen, vondten i magen, tunnelsynet, hyperventileringen, tårene, tanken på at alt raser, kaos - på en positiv måte??? For det er der og da at angsten er et problem! Ikke  i gode stunder, der man kan tenke rasjonelt.

Jeg kan forstå at erfaringer rundt det å leve med angst kan komme nyttig med senere i livet, om man har kommet ut av det. Om man har klart å nekte angsten å ha noen plass i livet. Om man har fått orden på livet og følelsene, slik at det er en selv som styrer dagene – og ikke angsten. DA kan kanskje opplevelsen av å vite hva angst er, være en ressurs. Men å bruke tilstedeværende angst som en ressurs – det ser jeg ikke for meg at er mulig!?!

Personlig er jeg ihvertfall helt ubrukelig når jeg kjenner angsten… Jeg kan kanskje være en ressurs når jeg er bra, men det hadde jeg forhåpentligvis vært om jeg ikke til tider hadde opplevd angst også!?! Det har også kanskje skjedd positive endringer i livet mitt p.g.a. av angsten. Men det blir litt feil å si det sånn…For:  Jeg har gjort enkelte endringer i livet mitt, for å få det bedre – siden jeg til tider plages av angsten. Tilpasset meg. Selvfølgelig hadde det vært hundre ganger bedre å ha sluppet å justere meg og mitt liv etter angsten! Det er ikke angsten som skal ha æren for at jeg er der jeg er i dag. “Skylden for” kjennes som et bedre uttrykk en “æren for”… Selv om jeg nå har det ganske bra, kunne mye vært annerledes om jeg hadde sluppet angst.

Jeg kan være med på at det går an å jobbe med det å ufarliggjøre angsten, og å godta den. Aller helst nekte den adgang, og prøve å overvinne den. Men å kalle det en ressurs blir bare tull!

Men jeg vil gjerne høre fra noen som kan komme med konkrete situasjoner, der angsten har vært en ressurs… I en “normal” hverdag…

Filed under: Dagligliv, Psykisk sykdom

Idag våknet jeg av at solstrålene traff meg i ansiktet. Deilig! Tillot meg sjøl å ligge litt lenger idag, etter en tidlig start fra Eina igår, for å fore hester.

Idag skal jeg gi meg sjøl en liten “pep-talk”, så de som syns dette blir for kvalmt – hadet! Men de som kjenner meg, vet at jeg nok har vært flinkere til å finne feil og dytte meg sjøl ned, enn å ta tak i det positive. Og ifjor vår hadde jeg en skikkelig nedtur… Så nå syns jeg det er godt å kunne skrive om noe som ser ut til å bli en fin vår! Og ikke minst vil jeg være tro mot min opprinnelige hensikt med denne bloggen: en slags dagbok – først og fremst for meg selv…

Jeg er ferdig med “Frisk”-opplegget nå. Tenkte med en gang jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk forlengelse, at jeg jo ikke har kommet noen vei. Men nå når jeg tar en oppsummering, ser jeg at det ikke stemmer. Jeg fikk testet ut nedtrapping av medisinene samtidig som jeg hadde noen å snakke med. Som støttet meg da jeg måtte bite i det sure eplet og trappe opp igjen. Jeg har endelig klart å gjennomføre “Frisk”-kurset, samt to-tre samlinger til! Og på de siste samlingene klarte jeg til og med å delta litt mer aktivt muntlig! Stoooor framgang!

Jeg har turd å vise fram kreativiteten min, og hatt til sammen 5 stands. Veldig skummelt de første gangene, men nå går det bra! Jeg får jo til og med mye positiv tilbakemelding. Og jeg tør/orker å stå der, ha kontakt med kunder, og føler meg modigere for hver gang!

Har fått mange nye ideer, og har kommet i kontakt med ei dame som driver med foto. Kan bli spennende å se om vi kan samarbeide om noe etterhvert!

Jeg har begynt å stelle hester. Kommer meg opp og ut, og takler å ha faste dager og oppgaver. Selv om jeg her bare har kontakt med dyra, og ikke trenger bekymre meg for den sosiale angsten, er det et stort skritt for meg å ta på meg noe fast.

Merker at jeg slapper mer av i flere sosiale sammenhenger nå også. Og jeg har ikke hatt et panikkangst-anfall på over 3 måneder!

Og toppen av kransekaka kom på mandag… Selv om jeg ikke trener aktivt taekwondo nå (har hatt pause siden i høst), ble jeg innkalt til møte i klubben. Sønnen min trener fortsatt, og som svartbelte blir man jo også forsøkt dratt med. Det gjaldt endel forandringer, og ønske om å få med flere av svartbeltene som instruktører. Tro det eller ei – jeg klarte å rekke opp hånda flere ganger og stille spørsmål! Kom med kommentarer, og var egentlig ganske aktiv!!! Slå den!

Nå skal det sies at jeg har vært med i klubben i 8-9 år, og kjenner jo de fleste godt etterhvert. Men allikevel – det å sitte i en ring med 20 andre, og skulle ta ordet – det har vært en utfordring! Uansett hvor kjente eller ukjente de har vært!

Jeg er usikker på hvor mye instruktøransvar jeg tør å ta på meg… Selvtilliten er ikke helt på høyden der enda… Har jo hjulpet til før, og hadde jo TaeBo-treninger i flere år alene. Men nå føler jeg at hukommelsen svikter meg. Føler meg usikker… Det skal være et svartbelte-seminar i Skedsmo om noen uker, der det skal fokuseres på instruksjon. Burde absolutt vært med! Men…. Tenk om alle de andre er mye flinkere enn meg?…. *rødme*

Ok – der måtte det komme med en liten negativitet på slutten, ja! Jeg er jo ikke helt i mål enda! Og alle har vel noen sperrer?

Men alt i alt har det skjedd veldig mye på ett år nå! Må vel være lov å være litt fornøyd!?!

Ha en god dag i sola!

Filed under: Dagligliv, Psykisk sykdom

Ny stand for å markedsføre bildene mine var booket på CC-Gjøvik på fredag og lørdag. Satset på at det var endel som ville syntes bildene mine var fine morsdags- og Valentinesgaver.

Og det var det!

Men viktigst av alt: selv om jeg var på “hjemmebane” denne gangen, var jeg temmelig rolig. Ingen uro! Det er så godt å kjenne at jeg blir tryggere på å eksponere meg! Og det å få så mange positive tilbakemeldinger gjør selvfølgelig undere med selvtilliten!

Her er en link til “hjemmesida” mi (som skal forbedres!): http://ferdinandasbilder.blogspot.com/ 

Minner om at jeg gjerne tar imot bestillinger!

Filed under: Dagligliv, Min kreativitet

Tror ikke jeg orker å se MGP på lørdag… Nå er jeg ikke overvettes interressert uansett – har bare sett en halv sending fra semifinalene. Konkurrerende kanaler har hatt mye bedre program. Og nå er jeg redd det blir flauere enn vanlig…

På radioen idag – tror kanskje det var P4 – hadde de hatt avstemning på de aktuelle melodiene. Og Plumbo vant overlegent…

Jeg har ikke noe imot Plumbo, eller musikken deres. Hadde vært moro å vært på dans med dem! Jeg er temmelig “altetende” når det gjelder musikk, og hører på alt fra Vassendgutane til opera, via AC/DC og Johnny Cash!

Og jeg har egentlig forlengst lagt vekk den flaue opptredenen de hadde under Spelemannsprisen. Hører med litt forundring hvordan folk rundt meg snur kritikken rundt, og setter fingeren på de som først ble rammet… Alvorligheten i vitsen kan vel diskuteres… Det finnes masse annet som blir sagt i media som er minst like ille. Det er liksom så “kult” å drite ut folk… Jeg syns vitsen han dro bare blei dum, og respektløs… Jeg mener at man skal være temmelig godt kjent med noen for å ta sjansen på å si sånne ting. Man skal vite at det blir mottatt med et smil. Det var en glipp – og det er greit! Det er unnskyldt og tilgitt.  Men dessverre gjorde media saken mye større enn den var!

Og derfor er det så trist å se at folk bruker et arrangement som MGP for å vise sin støtte til Plumbo! Hørte det senest i helga – at noen hadde stemt på dem kun for å vise at de syns kommentaren var morsom… De ville stemt på dem, uansett hvordan sangen hadde vært…De er kjempefavoritter til å bli sendt til en europeisk konkurranse som representant for Norge – ikke p.g.a. en sang som er så bra, men p.g.a. at folk vil vise hvem de støtter i saken Plumbo/Madcon. Er det riktig arena???

For er en sang (helt grei som låt på et dansearrangement eller en festival) som synges på norsk, og hyller oss selv – Ola Nordmann – noe å sende til en internasjonal konkurranse? Er ikke det et rent brekningsmiddel for europeere som alt har “de vellykkede” nordmennene, og vår tildels sjåvinistiske holdning opp i halsen? Jeg ser ikke for meg at vi når noen finale med den låta… Kanskje en ny 0-poenger…?

Det spiller ingen rolle for meg – så viktig er det ikke. Og jeg driter i om resten av verden ler av navlebeskuelsen vår.

Men er det ikke litt betenkelig at det norske folk vil ta stilling til en mediaskapt debatt på denne måten? Er det slik vi skal avgjøre avstemninger? Er det rettferdig mot de andre deltagerne? Er det ikke respektløst å ha bestemt seg på forhånd hvem man skal stemme på – uten å ha hørt de forskjellige artistene og sangene?

MGP er en “bagatell” i en større sammenheng, men er det sånn vi tar andre avgjørelser også? Ved politiske valg, f.eks. Lar vi nylige – mer eller mindre relevante – saker som blir hauset opp i media, og spiller på følelser, bestemme hvilket parti vi skal stemme på? Uten at vi egentlig setter oss inn i politikken. Bare for å vise hvilken side vi står på i en enkelt sak? Som kanskje ikke har noe med politikk å gjøre i det hele tatt…

Nei, jeg blir av og til litt flau over Ola Nordmann… Og trist… Jeg ser nå  for meg fulle nordmenn på sydentur, som gauler denne sangen, og tror de er de kuleste, tøffeste og beste i hele verden! Men jeg tror neppe vi får med oss resten av Europa på refrenget…

Tror dessverre ikke beste låt kommer til å vinne på lørdag, og mister derfor helt interressen – og respekten – for hele konkurransen. Men til de som gidder å bruke penger på å stemme for å poengtere en støtte til en snart glemt sak: Lykke til!

Filed under: Aktuelle tema